22. sep, 2020

Vassdalseggi (Ikke ferdig)

Vi tok avgårde tidlig fredags morgen med stø kurs mot gratis tunnelen Ryfast. Vel oppe fra havdypet dro hybriden oss med gjennom de vakre bygdene i Suldal like til Røldal. Nå var vi plutselig havnet i Ullensvang, men det er vel i Hardanger? Angret litt på at jeg ikke tok en stopp og luftet Rufus utenfor stavkirken I Røldal. Her tok mine forfedre "Flåtakarene" en hvil før de gav seg over Hardangervidda med dyra. Nå regnet det mens vi var inne i skydekket og i det vi nærmet oss Haukeliseter skinte sola mellom lette kumulus skyer. Etter å ha snudd og funnet den rette veien parkerte vi måleren på 307 km og 5 timer. Med kartet Haukelifjell i lommen og sekken på ryggen fulgte vi en umerket sti retning Vassdalen. Kartet viste at vi var på tur fra Vestfold Telemarki Vinjekommune retning Rogaland og Suldal. Verden er ikke alltid så stor når en kommer til navn. Toppene rundt var dekket av skyene som truet me å åpne seg der vi tuslet innover. Vi er Rufus og meg på guttetur til min gamle drøm om å settet føttene på toppen av Rogaland. Nå blir det fire labber i tillegg. Rufus var litt opptatt av en kar som gikk alene retning Holmavatnhytta. Litt tidligere traff vi tre karer som kom motsatt vei. Etter å ha fulgt bekken fra Lisledalen opp til tjern 1151 kryser vi bekken og setter opp teltet i ly av noen steinblokker. Nå begynte det å dryppe litt så det gjaldt å få satt opp teltet og få innholdet i sekken i teltet. Yr og nattemørke tvang oss tidlig inn i hiet. Alt for tidelig og hodelykta fant jeg igjen først neste dag. Satte pris på at det var mobildekning der vi lå. Vi sovnet begge to i lyden av blafrende teltduk som reiste seg mot vinden. 

Etter en natt med brukbar søvn våknet vi til en klar fin dag med noen få pluss grader. Ny dunsovepose stod til forventningene selv om det var litt kjølig å ligge på en multemyr. Vi fikk telte ned og spente på sekken for nye høyder. Etter å ha passert tjern 1151 begynnte oppstigningen og kjente fort at dette ble for slitsomt med tung sekk. Sekken måtte vente mens vi fortsatte med topplokket som hoftesekk. Den første stigningen var granske grei. Nå blir det etter hvert mye stein ialle størrelser og fasonger. I urene ligger store felt med snø som vi unngår til en viss grad. Søen er ennå hard. Rufus er ivrig og ganske flink til å bevege seg i steinørkenen. Nødlingene er stort sett greie å følge og retningen sier seg selv, opp på ryggen og videre i vestli retning. Jeg hadde drukket litt for lite på turen og kjente fort at her var dethydrering på vei. Prøvde å posisjonere vannen best mulig. Ville unngå å drikke smeltevannet i ura som hadde lite med tilsig. Her ligger flere småhøyder etter hverandre før en fra høyde 1650 ser varden på Vassdalseggi.