9. jun, 2020

Austrumdal - Malmei

Jeg har i mange år kjørt forbi den lille veistubben i Austrumdal som går like til himmels. I allefall ser det slik ut fra et øyekast oppover i det bilen suser avgårde ut av dalen. Veien smetter ut og inn av fjellet hele tre ganger. Og gamle veien som er utgått på dato ser ut til å henge i fjellsiden over Austrumdalsvatnet. Et av barndomsminnene fra denne veien var pappa med begge hendene godt plassert på rattet og med stadig blikk oppover etter løse steiner. Mamma hevet stemmen når den lave men stanhaftige føringskanten omtrent forsvant under bilen. Etter å ha passert vannet kom kommentaren "aldri mer", som omtrent var glemt nestegang.  

Etter å ha plassert ut bilene smøg vi oss forbi bommen og opp anleggsveien. Snart ser en ikke veien for bare trær der den går opp til en liten demning. Så går det videre på sti fortsatt like bratt. Etter hvert kom det orange bånd på trærene som hjalp til med å flytte føttene riktig vei. Når ca. 340 høydemeter med en stigning på ca. 23 grader var lagt bak oss ble båndene avløst av nødlinger. Jeg trodde jeg husket og kikket ikke på gps kartet og da ble det selvsagt feil. Kvernavatnet hadde strukket seg lengre vestover uten å ha korrigert tankene mine.  Så da var det bare å vende slukøret tilbake til tydelig og nødlet sti ned til flaten mellom Furelivotna og Kvernavatnet. Nå skulle Grøneknuten erobres, som var det nærmest vi kom himmelen på vår rute. Etter snart 116 nye høydemeter nærmet vi oss varden for å oppdage at toppen lå lengre bak. Varden er liten på den nest høyeste toppen mellom Maudalsvatnet og Austrumdalsvatnet. Grøneknuten tar en del plass, så blikket dras mot kjente topper rundt om. Vi gjorde et forsøk på å finne en mulig nedtur langs vestsiden av fjellet, men det er stupbratt. Vel nede på stien igjen fortsetter turen langs den gamle ferdastien retning "Stølsheia". Vilt og vakkert kan en si om fjellknauser og myrdrag som passeres gjennom fjellets korridorer. Etter å ha slept skrotten opp mindre kneiker og fjærlett mellom fjellflora dreier nødlingene 90 grader og plutselig peker nesa vestover. Det passer godt med kartet i skallen min og så ligger Marsteindalen foran oss. Nå går vi snart ned noen hakk og den kjølige trekken gir seg litt. En og annen rype flakser avgårde i hysterisk glede. I enden av dalføret finner jeg en fin heller under en steinblokk. At det er lagt opp steinmur i åpningene er et stort pluss i samlingen. Nå beverger vi oss inn i "Stølsheia" hvor Malmei sine støler lå. Her var jeg med hunden min for noen uker siden, så da renner vi gjennom Reinsdalen før føttene står på Joanstølen og like etter Olastølen. Store murer er det eneste som vitner om stølslivet her inne i Bjerkreimsheiene. I sinnet så vi buddeiene småspringe ut og inn i selskap med geiter og andre husdyr. Klokken har passert 22 når vi legger Stølsvatnet bak oss og begynner så vidt å renne nedover mot Brekketjørn. Her møter vi oransje malingsklatter som går mellom Varen/Høgsætknuten og Malmei. Etter Brekketjørn vipper vi over kanten og tar en liten pause for å bivåne utsikten som er et virkelig syn for øyet. Men dagen er i ferd med og slukne så vi må nede før det svartner. Det er best når hodelyktene har turfri og stien er full av trestubber. Grinda passeres og vi lister oss forbi lam og mødre som har flatet ut i skumringen. Det ble en lang tur vestover på 18,9 km og 12,5 time.