7. jun, 2020

Over stokk og stein til Skorafjellet

Jeg er nettopp kommet tilbake fra noen fine dager på Sørlandet. På turen hjem gikk turen innom posten som har byttet navn til Miks kiosken for snart en mannsalder siden. Nei det var ikke mat og drikke på dagens meny, men nye fjellstøvler. For vel en måned siden kjøpte jeg et par andre, som var i konflikt med tærende mine. Men nå lå Skarven og ventet på meg bak hamburgerne.

Føttene koste seg i fjellstøvlene da jeg sleit meg opp Riblandsskaret fra Holmen i Bjerkreim. Det er bare vel to måneder siden sist jeg var her oppe, men underveis surret tankene rundt hva om jeg gikk opp og ned slik. Den gangen kom tåken sigende og fotoværet var så som så. Jo da, bilder er viktig, med kamera på magen prøver skrotten å henge med. Nå skulle de nye under den gamle vandres inn. Sommeren er kommet med lamunger og gjerdeklyvere. Følger utmarksvei gjennom Riblandsdalen til Nordavatnet. Opp av ura på motsatt side kneiser Skorafjellet mot himmelen. Som sist følger jeg stien langs nordsiden av vannet mot ura under fjellet. Her går mange stier og tråkk, så gps-en gir meg tips om hvor jeg er i Bjerkreim. Turen oppover fulgte et og annet tråkk og i dypet av vegetasjonen kunne den gamle stien ses, men nesten umulig å følge for en forvirret østlending. Stigningen var på 17,9 % og det så mye verre ut da jeg kastet et blikk over skulderen etter 289 høydemeter.

Med det gamle speilreflekskamera skuddklart bar det på den smale sti oppover til de fineste motivene. Solen forsvant og tunge skyer ligger på vent. Canon skyter i øst og vest, mens brikken jobber på spreng. Jeg er kjent i området, så jeg vet hvilket skar jeg må opp for å komme rett på toppen av Skorafjellet. For tredje gang setter jeg min fot på Skorafjelltoppen 539 meter.

Planen er nå å gå ned til Kleppali fra Skorafjellet. Etter å ha rekognosert litt fulgte jeg stien ned langs vestsiden av Kleppaliknuten. Det varte ikke lenge før eineren skygget for alt og med tykk gortex bukse gikk det så eninernåler skvatt i grårøyken fra buskaset. Nede på myra titter jeg på noen hellere før jeg går opp på utsiktstoppen over Kleppali. Fantastisk utsikt over Ørsdalsvatnet og der ingen skulle tro at noen kunne bo, Kleppali. Værgudene er fortsatt på lag i det jeg går ned igjen. Tanken om å gå ned til Kleppali droppes da det er på tide å vende nesen hjemover. En sti og en nødling lokker meg til å gå ned mot østsiden av Øyarvatnet. Og nå begynner moroa, gjennom et bratt og nesten uframkommelig gjengrodd terreng. Jeg var lettet da jeg etter 216 høydemeter med et fall på 23,8 % tilslutt sto på den rødflekkete stien mellom Holmen og Kleppali. Med en hund hjemme som skulle luftes satte jeg opp dampen og satte nok personlig rekord gjennom røysa og skogen. Etter 8 timer og 13,8 km er det godt å sette seg i bilsete på Holmen.